18 årskrise ?

18 år. Om bare 24 dager blir jeg 18 år. Utrolig rart å tenke på. Uavhengig. Voksen rett å slett. Dette er dagen alle drømmer om. Voksen liksom.. Men egentlig så gruer jeg meg litt. Jeg får litt panikk av bare tanken på at jeg blir 18. Sånn helt seriøst, må jeg flytte hjemmefra nå snart? Ja, ikke det at jeg bor hjemme for tiden, men dere skjønner. Altså, for det første hadde jeg aldri sett for meg å feire 18 års dagen uten venner og familie på andre siden av jorden. Eller, mine aller beste venner og min ekte familie på andre siden av jorden. Jeg har jo vertsfamilien og venner her.

Etter å ha vært her i 4 måneder, i morgen tenk, så har jeg vokst utrolig mye. Mye mer enn jeg hadde gjort hvis jeg bare ble hjemme, tror jeg. Det er jo sånt jeg umulig kan vite, jeg kom til et kryss og valgte en sti, så jeg kommer aldri til å få vite hvor den andre kunne ha ført meg. Men selv om jeg har vokst mentalt føler jeg ikke at jeg er klar til å være voksen, ikke kunne støtte meg på mamma og pappa og resten av familien. Måtte ta fult ansvar for egne handlinger. Det er på tide å ta av støttehjulene liksom, men tingen er, jeg er livredd! Jeg gruer meg like mye som jeg gruet meg til å sykle uten støttehjul for første gang. Hallo! Det her er jo garantert failure. Men det er vell litt sånn livet er, du tryner ett par ganger, får noen skrubbsår, men etter mye overbevisning fra mamma og et plaster eller to er man klar til å prøve igjen.

Men sånn helt seriøst, jeg har nesten ikke lyst til å lære meg å kjøre bil, hele tanken skremmer meg. Og egen økonomi, herregud. Og studier, og det å flytte hjemmefra; lage middag selv, vaske hus, rydde. Dere skjønner tegninga. Hvem skal komme å kjefte og mase på meg om at rommet mitt ser ut som at det trenger en kraftig opprydning. Eller spørre meg om jeg virkelig trengte enda en genser. Og når vi snakker om studier; jeg har jo ikke peiling på hva jeg vil gjøre med livet mitt. Sånn helt seriøst. Null peiling... Det stresser meg også utrolig mye. Jeg er ikke klar for noe av det.

Men etter mye pønsking og fundering så jeg har jo på en måte funnet den perfekte løsningen da, en løsning som på en måte gjør at mamma ikke kan si at det er på tide at jeg flytter (hvis hun ikke har endret seg kraftig på de 4 siste månedene da). Det ser ut som at jeg kommer til å gå på Kongsbakken enda et år ja. Så når jeg kommer hjem begynner jeg på Vg2. Har tenkt på dette ganske mye i det siste nemlig, har laget lister, diagrammer og hva mer man skulle trenge, og kom fram til at det var til det beste at jeg går på skole enda et år. Nå kan det jo virke som at jeg er ganske mammadalt, og veldig glad i skolen, og det er jo delvis sant.
Når jeg ser tilbake på barneskolen og ungdomsskolen er det begge to kapitler i livet som er over. Videregående er jo det man har sett fram til så lenge, lyset i tunnelen, nesten ferdig med skolegangen jo! Men, og det er et ganske stort men, hva skjer etter videregående? Alle venner spres i alle mulige retninger, ut å oppleve verden. Så når jeg får tilbudet om å leve enda et år i en ganske så beskyttet boble, enda et år til å tenke på hva jeg vil gjøre med livet mitt, enda et år med mine beste venner på en fantastisk skole, hvorfor skal jeg takke nei?

Noe jeg også har lært på knappe 4 måneder er hvor godt jeg har det hjemme. Familien min er virkelig den beste. Jeg vet at de er der for meg, jeg vet at de er glade i meg og jeg elsker å være med dem! Vennene mine har jeg heller ikke noe jeg skulle sagt på. Både nye og gamle er håndplukket og jeg kunne virkelig ikke tenkt meg bedre folk. Jeg er utrolig takknemlig for at både venner og familie har giddet å vært med meg på mitt beste og mitt verste. Jeg elsker dere alle som en! En annen ting er jo hus og hjem. Jeg har høye krav til alt fra mat til hvordan det ser ut hjemme. Kjøring og henting er ikke det jeg ber om oftest, men hvis jeg får et nei bruker jeg valpeøyne for å vise poenget mitt, og får som oftest snudd nei til ja. Ikke har jeg bare et rom heller nei. Jeg har til og med hele to hus! Skilsmissebarn vet du. Dobbelt opp av alt. Ganske så fantastisk. Så hvorfor skal jeg egentlig gi slipp på alt det når jeg ikke trenger?

Nå ble det her nesten en liten stil om hva jeg føler for øyeblikket, og ikke er det så mye om Canada og opplevelsen her heller, men jeg tenkte nå at dette er sånn dere burde vite. Jeg er utrolig glade i dere, utrolig takknemlig for at jeg har dere. Klokken er forresten 02.00, og jeg har korrekturlest innlegget og funnet latterlige feil. Jeg har skrevet midt i stede for mitt, fjord i stede for fjor også videre. Kan tenke meg at setningene mine også kan være litt vanskelige å forstå, men dere får bare unnskylde meg, norsken min har virkelig blitt dårligere. Men heldigvis går det mye bedre med fransken! Må forresten også takke min fantastiske mamma for pakken jeg fikk i dag, jeg fikk kanskje ikke julekalender, men jeg fikk noe mye bedre: julestemning! Hjemmelaget marsipan, lakris, tøfler, julestrømpe og Tre nøtter til Askepott på dvd kan virkelig få meg i julestemning!
Så, nå skal jeg sove, god natt. Blogges, kanskje snart, kanskje ikke.

- J