Realitet

Det her skulle egentlig være et innlegg om Roger Waters konserten jeg var på i forrige uke, men siden internettet mitt her er så utrolig tregt tar det år og dag for å få lastet opp alle bildene jeg gjerne vil vise dere, så det får vente litt. I stedet skal jeg skrive litt om hvordan jeg har det nå for tiden.

Nå har jeg bodd her i Canada i nesten 11 uker. Mye har skjedd, både positivt og negativt. Det har vært store endringer i livet, og akkurat nå er jeg rett og slett litt utbrent. Jeg dro hit med mange forventninger, tenkte at det kom til å bli hardt, men visste ikke i det hele tatt hvor vanskelig det kom til å bli. Allerede før jeg dro hit bestemte jeg meg, sta som jeg er, for at jeg ikke skulle gi opp. Uansett! Om jeg skulle bli den venneløse taperen på skolen skulle jeg ikke stikke halen mellom beina å sette meg på neste fly hjem, jeg nektet, på forhånd. Og glad er jeg vell egentlig for det. Glad for at jeg er så sta som jeg er! 

Livet her er annerledes, veldig annerledes. Hjemme er jeg vant til å være ganske uavhengig av foreldre. Jeg kan gå til skolen, byen, venner, butikken, treningssenter, ja nesten hvor jeg vil. Og hvis jeg ikke orker å gå så har jeg jo kjære Cominor med nesten alle bussrutene en 5 minutters spasertur fra huset. Ikke verst eller hva? Det er jo bare en bonus om mamma kjører meg til trening eller venner. Men her, her er det andre boller kan jeg love deg. Som tidligere nevnt bor jeg jo i skogen. Busser 1 time, minst, til skolen, og fra skolen. Treningssenteret er ikke i nærheten av så bra som SATS, og dit må jeg også beregne en 15 minutters kjøretur. Nærmeste butikk finner du i nabobyen, 20 minutter unna. Og hvis du vil ha noe annet enn mat må du dra helt til Gatineau, 1 time unna, eller Montréal, 2 timer unna. Slitsomt... 

Og selvfølgelig bor ingen av de vennene jeg har særlig nært, så det sosiale livet mitt er så å si lagt på is.

Venner ja..

I og med at jeg ikke snakker fransk flytende enda, så er det vanskelig å skaffe seg venner. Eller, venner du kan prate med og ikke bare sitte der som en nikkedukke og smile og flire til alt de sier. For øyeblikket føler jeg at jeg ikke kjenner noen spesielt godt, for tro det eller ei så snakker nesten ingen her engelsk, ihvertfall ikke god nok engelsk til å kunne ha en samtale. Ja jeg vet det godt, jeg er her for å lære meg å snakke fransk, da må jeg bare hoppe ut i det og prøve. Men aner du hvor vanskelig det faktisk er? Alle prater i munnen på hverandre og jeg forstår ofte ikke halvparten av det folk sier, i tillegg føler jeg meg utrolig dum når jeg snakker på fransk med engelske ord innimellom, og jeg hater å føle meg dum... Så noe av det jeg savner mest er det å ha venner, bestevenner jeg faktisk kan prate med. Løsningen har blitt at jeg prater mye med folk hjemme i Tromsø, og det er kanskje ikke det smarteste å gjøre siden jeg heller burde fokusere på fransk.

Skolen er utrolig tung, bare til i morgen har jeg to innleveringer, der jeg ikke forstår hva som er oppgaven i den ene, og en prøve. Engelsk er yndlings faget mitt og der har jeg bare A's. Men når det kommer til alt annet er jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt kommer til å stå dette semesteret. Mye mulig at jeg ikke kommer til å stå i fransk i det hele tatt, da det faktisk er ganske vanlig at ungdommen her ikke består fransken, og de snakker språket! Så nå er jeg litt oppgitt, utbrent og i tillegg til dette har jeg blitt forkjølt for andre gang og har vært hjemme fra skolen i dag, og det er usikkert på om jeg skal på skolen i morgen. For å toppe det hele har jeg legetime i neste uke, siden jeg mest sannsynligvis har fått legghinnebetennelse, så jeg får verken trent på treningssenteret, hatt gym eller danse. 

JEG SAVNER DERE HJEMME!! 

Men for det har jeg ikke hjemlengsel. Alt føles bare så rart, jeg vil ikke hjem, jeg vil bare kunne prate og leve livet som jeg kjenner det, nært alt og alle. Jeg vil være to plasser på en og samme tid. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre hjemme og folk jeg har lyst til å være i lag med! 

Dette ble et ganske langt, og kanskje litt vell melankolsk innlegg, men det er dette jeg føler.
Dette er hvordan livet mitt er for tiden.

-J